Livet som ryggsekker

Lenge siden jeg har oppdatert denne siden nå. Dere får ta det som et tegn på at jeg har det bra, og ikke tilbringer så mye tid forran en pc..

Siden sist har jeg bare vært på reisefot. Har hatt noen utrolig flotte opplevelser, store utfordringer og lært mye om meg selv. Det hele startet med at 3. klasse industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU (klassen under meg, som jeg selv starter i til høsten) kom til Singapore på klassetur. Det var noen innholdsrike dager med mye fest i byen min. Det er når jeg får besøk ned hit jeg innser hvor vanvittig kul denne byen er, og hvor heldig jeg har vært som faktisk har bodd her. Hadde også en dag hvor en gjeng av oss dro til Bintan i Indonesia. Sånt man bare kan gjøre i Singapore ..

Etter å ha vært fire dager i Singapore, dro klassen med meg på selp opp til Malaysia. Her var vi en dag i KL og noen dager på øya Penang. Det var i det hele tatt stor stas å få være med på nok en index-tur. Har virkelig troa på denne klassen her. De var kjempesnille og imøtekommende overfor meg, så jeg tror ikke det vil være noe negativt med å starte i denne klassen. Rett og slett en kjempebra gjeng folk! På Penang ble dagene brukt til solbading, traske opp hele Penanghill og ha klassefest på stranda om kveldene.

Etter klasseturen var ferdig tok jeg flyet opp til Kuta Kinabalu på Borneo. Denne gangen var det delstaten Sabah på Borneo som skulle utforskes. Dagen etter møtte jeg Kristin og Kathrine fra klassen, og dro sammen med dem inn til nasjonalparken tilhørende Mt Kinabalu. Kan fortelle at Mt Kinabalu er sørøst asias høyeste fjell med sine 4095,2moh. Disse meterene hadde jeg planer om å bestige. Turen opp fjellet to totalt to dager. Andre dagen startet vi allerede kl 0230 om morgenen. Vi gikk opp det siste stykket av fjellet i lys av fullmånen og en himmel dekket av stjerner. Det er noe av det mest utrolige jeg har vært med på! Rett og slett NYDELIG! Da vi endelig nådde toppen var det duket for soloppgang. Jeg er rimelig stolt over å ha klart å gå helt til toppen. Det er (bokstavligtalt) ett av mine største høydepunkt i år når det gjelder naturopplevelser!

Fy flate så høyt det fjellet var!

Etter Kinabalu var jeg støkk stiv i en uke. Hvert et trappetrinn var smerte, og enda verre var det å gå på disse malaysiske toalettene (hull i bakken)... Vi dro fra nasjonalparken over til østkysten av Sabah. Her skulle det dykkes! Og dykking ble det. Må si at jeg nå er 100% frest til dykking som hobby. Har til og med startet første del av Advanced courset til PADI med et dykk på 35 muh.

Dykkingen på Borneo var noe av det fineste jeg har sett! Havskillpadder! Overalt! På ett av dykkene mine talte jeg over 30 skilpadder. Helt sinnsykt! De er så svære, så rolige, så fine. Naturen rundt der vi dykket var heller ingenting å klage på. Kort og greit så så det ut som Bounty(sjokoladen)-øyer. Kritthvite, øde strender, krystallklart vann og palmer hengende over.

Etter Borneo skilte jeg veier med Kristin og Katrine. Jeg begynte nå å jobbe meg oppover Thailand på egenhånd. På veien fikk jeg besøkt mange gotter, sett James Bond-øya (det gjorde også alle andre turister i området), kajaket, sovet i fiskerlandsby, badet og kost meg med Hamsunbøkene mine. Møtte en guttegjeng fra klassen i Hua Hin, som jeg senere også møtte igjen i Bangkok. I midten av april feirer man nyttår i Thailand. Nyttår = vannfestival = vannkrig = klissvåt i en uke! Bangkoks Kho San Road var helt kaos! Hele gaten var dedisert sentrum for festivalen i Bangkok. KAOS! For et mareritt det var å gå det lille stykket fra enden av gaten med alt av bagasje (to sekker) og opp til D&D inn. Da jeg kom frem var jeg dekt i mel og vann. Kliss! Under hele vannfestivalen var alt så og si stengt i hele Thailand. Det var et stress å få transport videre opp nord til Chiang Mai, hvor jeg skulle dra. Endte med at jeg tilbragte en natt på en skral buss uten AC og med "ei høne på fanget". Vannfestivalen var storstas de gangene man var med på festen selv, men mot slutten så var det type slitsomt å alltid gå rundt i blaute klær ...

Bjørnar samler troppene sine til krig

Etter å ha sagt hadet til fremtidige klassekamerater i Bangkok, dro jeg igjen alene opp nord. Planen nå var å komme seg til Laos. Mitt siste land i sørøst asia. Mitt 52. land totalt. Stoppet noen dager i Chiang Mai for å dra på fjelltur, rafting, elefantridning og feiring av nyttår med lokale. Chiang Mai var i likhet med Bangkok kaos. Ble kjent med en god del andre rykksekkturister her, og jeg dro sammen med en liten gjeng av dem opp mot grensen til Laos.

Vannfestival i ei elv. Alle fløt omkring på bambusflåter.

Olga Marie rir på elefant.

Fikk da sett ganske mye av Laos. Var der totalt i 13 dager. Vanvittig flott land! Flott natur, herlige mennesker og mange andre reisende å bli kjent med.

Startet turen med en todagers båttur på Mekongelven, fra Thailandsgrensen til UNESCOfredede Louang Prabang. Båtturen var fin, men type ukofortabel med sine trebenker. Stoppet natten over i en bitteliten by som et Pak Beng, før vi fortsatte dagen etter med båten ned til Louang Prabang. Ble enda bedre kjent med andre backpakkere på disse dagene, så det føltes ikke akkurat ut som om jeg var alene på reise lenger. Vi var liksom blitt en gjeng, som sammen hadde tresmak i rumpa og som var litt lei den brune fargen til Mekong..

Fikk selskap på benken min den andre dagen da ei lita jenta la belag på ipoden min.

Jeg ble så betatt av Louang Prabang at jeg oppholdt meg i byen i hele tre dager. Den lille byen var maks sjarmerende med sine små, trange gater, franske hus, wat-er (buddistiske bygg), munker, mekong og fjell som omkranset den. Tror denne byen topper alle lister jeg har over nydelige byer. Dagene brukte jeg på å traske rundt, dra på utflukter til fossefall og små fjellandsbyer, samt jobbe noen timer som engelsklærer for en gruppe munker. Kjempespennende! Lærer masse om et land med å snakke med lokalbefolkningen direkte. Munker er spesielt åpne, da de gjerne ønsker å praktisere engelsken sin. Fikk også deltatt på noen sermonier sammen med gruppen min, som på det meste talte 9 stykk i alderen 11 til 27 år.

Den ene samtalegruppen min

Etter Louang Prabang hadde jeg en slitsom busstur over fjellene og ned til Vang Vieng. Vang Vieng hadde ikke inæreheten Louang Prabang sin sjarm, men den hadde desto flere ryggsekkere, restauranter som viste episoder av Friends 24-7 og internettkafeer. Men litt cred skal området ha. Naturen rundt var kjempefin! Masse kalksteins fjell som stakk opp langs elvebredden. Her leide jeg motorsykkel og kjørte rundt til landsbyer, grotter, fosser og fjell rundt i området. Elsker motorsykkel som transportmiddel! Man kommer liksom mye tetter innpå livet langs veien. Skal definitivt gå i anskaffelse av et slikt førerkort hjemme i Norge!

Fikk også testet ut fenomenet Tubing i Vang Vieng sammen med men gjeng mennesker jeg hadde blitt kjent emd tidligere. Tubing går ut på at man sitter i gummiringer nedover en elv. Langs denne elven er det masse barer som selger alkohol så det suser. Det er bare å rope ut, rekke opp hånda eller noe, så haler de deg inn til land, eller sender deg en øl fra en liane. Du får også leke deg så mye du vil i jungelslynger og strikkhopp. Veldig, veldig sært opplegg. Tenk å finne noe sånt midt inne i Laos?! Men joda. Og gøy var det:)

Wat

Etter å ha vært i Laos en god stund, fristet det lite å reise ut av landet. Man blir bare skikkelig betatt av plassen! Men hjem til Singapore måtte jeg, og her er jeg nå. Holder på å pakke ut av leiligheten. Det er så rart å tenke på at det hele nå snart er over. Regner med å ta meg en uke i Malaysia før jeg reiser til Finland. Få en liten siste smak av asia før jeg reiser hjem til brunost, kaviar, grovt brød, sito, venner, familie, Linus, kulde og bil.

Jeg har lært så vanvittig mye om meg selv dette året. Føler at jeg har vokst en hel del. Å reise rundt alene, gir en en enorm følelse av mestring. Klarer jeg å farte rundt i Laos på egenhånd, så klarer jeg det meste. Det føles faktisk sånn. Så klart, reisingen har hatt sine opp og nedturer. Det er ikke alltid like morsomt å være matforgiftet, få loppebitt eller ikke ane hvor i verden man er og ingen rundt deg snakker engelsk.. På den annen side har jeg blitt utrolig flink til å ta kontakt med fremmede mennesker, finne kreative løsninger og ikke stresse. Stress er ikke en tilstand som finnes i mitt vokabulær dette året. Jeg eier ikke lenger en klokke, og timeplan driver jeg ikke med. Er redd for at hverdagen hjemme i Norge vil komme til å slå meg hardt i trynet en gang i slutten av mai ...